Innovasjon er blitt et viktig begrep den siste tiden. I alle aviser lyses det ut stillinger i anerkjente bedrifter, og alle søker de innovative, kreative mennesker. Skjønt, det er ikke originalitet som her søkes. Innovasjon forbindes ikke i denne sammenhengen med oppfinnelsen av hjulet, kruttet, kokainet eller annet samfunnsgagnende, nei – det er kreativitet i ordnede, skolerte former som etterlyses. De virkelig kreative, innovative individer vil sjeldent bli autorisert adgang til statshemmeligheter og lukkede arkiver. Det ville jo tatt seg bra ut om StatoilHydros nye, kreative administrerende direktør plutselig fant det for godt å ikle seg kjortel, la skjegget gro og innlede alle styremøter med meditasjon, yoga og jak-melk. Nei, skal du jobbe med de store gutta, er det best for deg at det mest kreative du gjør er å finne en litt mer kostnadsvennlig måte å tjene mer penger på. Legg forresten merke til det uhyre originale navnevalget Statoil og Hydro gjorde i forbindelse med sammenslåingen av de to konsernene, og noter deg også den utrolig oppfinnsomme ”kreativ person”-stereotypen jeg slo til med i forrige setning.
Nei, det er ikke lett å være nyskapende i dagens samfunn, og især ikke innen de såkalte kreative og estetiske fag. Det meste av sjokkerende omveltninger er allerede skjedd innen kunsten, og kreativitet vil ikke lenger være synonymt med grensesprening, da de fleste grenser allerede er overtrådt innen kunst og musikk. Det ekstreme er ikke lenger originalt. Selv om det kanskje ikke er direkte stuerent med støyimprovisasjon, satanistisk rockemusikk eller pornografisk billedkunst, er det ikke lenger nyskapende heller. De såkalte kunstnere hevder de tøyer grenser og tester samfunnet, men det ligger i dag intet av rebelsk verdi i produksjon av nevnte kunstformer. Vi har sett det før, blitt provosert av det før, skrevet sinte avisinnlegg om det før. Publikum er rett og slett blitt vant til det nyskapende, og det nyskapende er derfor ikke lenger nytt. Det er et paradoks, men å lage antidogmatisk kunst er blitt den største kunstneriske klisjé.
Det er forresten synd at så mange av dagens kunstnere i sin higen etter anerkjennelse og berømmelse utelukkende lager kunst med hensikt å sprenge grenser. Det resulterer i en kunstscene i hovedsak preget av avsagede kjønnsorganer, avføring og diverse lignende snadder, noe som - i tillegg til å være uoriginalt - igjen fører til en stigmatisering av kunstnere blant det allmenne publikum. I stedet for det nærmest helliggjorte kunstnergeni man så for seg på 1800-tallet, vil dagens publikum se på den såkalte ”kunsteliten” med himlende øye. Den gjengse sofasliter vil i dag prioritere en hvilken som helst såpeserie ovenfor en nyoppsetning av et Hamsun-stykke, på bakgrunn av den fatale fordom at stykket sikkert vil være uforståelig, kjedelig og utilgjengelig for den gemene hop. Dette mønsteret kommer av den tidligere nevnte lysten noen kunstnere har til å være originale. Denne lysten overstyrer alt annet, og medfører ikke vakre verker man kan fortape seg i, men (og det smerter meg å si dette) regelrett uoppfinnsom dritt; kruseduller og en penis på hvitt lerret med en eller annen sær tittel inngravert på en sølvplakett som er skrudd inn i veggen nedenfor rammen. Noe eksistensielt noe, såklart. Kanskje: ”Mann”...
Nå bør det nevnes at det ikke er et flertall av kunstnere som lager denne kontroversielle (men likevel ikke grensesprengende) dritten. Det er her snakk om en minoritet som ødelegger markedet for resten av kunstnerne. For det er selvfølgelig denne ”vågale” kunsten mediene griper fatt i når de gidder. Når det i Godkveld Norge en sjelden gang snakkes om mer høyverdig rekreasjon enn ”Paradise Hotel”, da er det ikke det siste verket av samtidskomponist Arvo Pärt som diskuteres, men en eller annen tilfeldig ekspornostjernes nye kunstprosjekt som går ut på å rulle seg naken over et lerret med de edlere deler dyppet i rødmaling. Og i denne kjensgjerning ligger ondets rot.
Folk flest gidder nemlig ikke lenger å ferdes unødvendig mye utenfor hjemmets fire vegger for å få sin daglige dose kultur, og ikke behøver de det heller, nå som romalderens virkelige vidunder, fargefjernsynet, er blitt allemannseie. Hurtigmat fra en bod på et nærliggende gatehjørne og hurtigkultur servert rett hjem til stua via satellitt, kabel og et folkekjært digitalt bakkenett; mulighetene er uendelige for den som vet å bruke fjernkontrollen og telefonen. Denne utvikingen er dramatisk for de mindre kommersielle kunstformer, da televisjonsselskapenes drift for det meste står og faller på det kapitalistiske grunnprinsipp om marked og etterspørsel, og derfor baserer seg på det folk flest vil ha: lett fordøyelig underholdning med tilstrekkelig nakenhet og banning, samt rikelig med reklamepauser i programmet som kan benyttes av seeren til henting av forfriskninger. Det er altså disse overfladiske medier som mer eller mindre kontrollerer det inntrykk menigmann får av den u-televisert kunst. Og siden grunne mediers vinkling gjerne er grunn, sier det seg selv at det ikke er en veldig reflektert presentasjon av kunsten man får gjennom TV. Ergo: kjønnsorganer.
Det finnes selvsagt unntak. En del reklamefrie kanaler sender fremdeles oppbyggelige kulturprogrammer, men disse kanalene står i faresonen, særlig nå som det nærmer seg stortingsvalg. Sjansen er nemlig uhyggelig stor for at vi kan sitte igjen med en regjering frontet av Fremskrittspartiet etter september måned dette vredens år 2009, og dette regjeringsskifte vil ikke akkurat gjøre det lettere å vedlikeholde et kreativt kulturliv her til lands. Frps kulturpolitikk går nemlig i hovedsak ut på å motarbeide det disse folkets munner kaller elitekultur, det vil si kunstformer som krever et visst refleksjonsnivå av publikum og som ikke automatisk involverer telefonavstemninger. Denne misjon aktes fullbyrdet ved i enda større grad å la medier styres av de kapitalistiske prinsipper, og tv-lisensen skal avskaffes til fordel for et reklamefinansiert NRK. Vi vil altså få en rikskringkasting som tvinges ytterligere i kne av de kommersielle krefter, og antagelig vil også NRK etter hvert måtte selge sin sjel til ukulturen for å kunne sameksistere med de allerede sjelsprostituerte kanaler. Akk, skal kunsten intet fristed finne blant de utallige realityserier og mobilringetonereklamer?
Men, for å vende tilbake til det med kunst og originalitet igjen, så bør det også nevnes at til og med avsagde kroppsdeler kan kvalifisere som fullverdig kunst hvis det er gjort på tilstrekkelig smakfullt vis, og hvis verket har noe verdifullt å formidle. Men det vil likevel ikke være noe utpreget originalt ved kunst av en slik karakter; det er blitt gjort før. Det meste, om ikke alt, er blitt gjort før. Å skulle bane vei for nye kunstepoker i dagens globaliserte samfunn vil være som å hoppe etter tusen Wirkolaer!
Likevel er ikke kunsten død. Tar man seg tid og ser etter, finner man et blomstrende kulturliv i Norge og verden forøvrig som nyter godt av mulighetene som åpner seg som følge av globaliseringen og internettets inntog. Revolusjoner skjer ikke like hyppig som de gjorde i forrige århundre, men de skjer i det små. Særlig innen musikken opplever man en voldsom vitalitet blant unge utøvere som tar arven fra de forhenværende musikergenerasjoner i egne hender, og omformer den til sin egen. Gammel og ny musikktradisjon fusjoneres, vestlig og østlig kultur møtes vennskapelig i kunstens navn og alt sammen ligger tilgjengelig for Gud og hvermann på verdensveven. Internettsider som Youtube, Myspace og Facebook bidrar alle til kunstens videre eksistens, og blir et arnested for nye kunstnere. Internettet er vanskelig å sensurere, og sådan vil den kunstneriske frihet bevares. Musikere er ikke lenger avhengig av store, onde plateselskaper for å få brakt kunsten sin ut til publikum, og billedkunstnere rister av seg gallerienes jernlenker.
Så selv om fjernsynet svikter og henfaller til total kommers, vil kunstnergeniene og andre kulturentusiaster – om de bare tar seg tid til å studere datamaskinens mysterier – fremdeles kunne skinne gjennom det allvitende, frie og verdensomfattende internett. Hurra!
Fem hundre og trettini år før vår tidsregning krysset persiske kong Kyros II elven Eufrat, og gikk med sin hær inn i byen Babel. Hans inntog møtte liten eller ingen motstand, og like etter invasjonen erklærte han seg for konge av både Babel, Sumer og Akkad. Så gjorde kong Kyros noe eiendommelig: på en leirkrukke lot han inngravere en proklamasjon som garanterte hans nylig innvidde undersåtter både religionsfrihet, likestilling og et liv fritt for slavehandel. Verdens første menneskerettighetserklæring var skrevet!
Godt over to tusen år senere sitter det en norsk nordmann og blogger om et Norge for nordmenn, før han logger seg inn på facebook-profilen sin hvor han med tre nonsjalante klikk knytter sitt navn til en gruppe som har til hensikt å vise sin avsky for den drastiske – og åpenbart meget omfattende snikislamiseringen Norge opplever. Han har rett til dette.
Tre hundre og nittini år før vår tidsregning tømmer den greske filosofen Sokrates et giftbeger. Til dette var han dømt av den athenske folkeforsamling for sinte bjørner på grunnlag av å ha ”fordervet ungdommen” med sine uutgrunnelige spørsmål, sin blasfemi og sin retorikk. Han tømmer begeret selv om han har mulighet til flukt, og tar sin død av det, og blir sådan ved denne symbolske handling en av ytringsfrihetens første martyrer.
I sin dagligstue på Gjøvik sitter vår norske helt nå og leser morgenens eksemplar av Oppland Arbeiderblad. Han leser om en statoil-stasjon som er blitt bestjålet, og mumler halvt til sin kone, men mest til seg selv: ”send dem hjem hele hurven, så slipper vi sånt...” . Han har rett til dette.
Omtrent tretti år etter vår tidsregnings spede begynnelse blir jødiske Jesus av Nasaret naglet til et trekors av romerske soldater. Han blir hånet og latterliggjort, og lider en langsom død hengende på dette romerske avrettingsverktøy. Bjørnene rettferdiggjør drapet med å påpeke Jesu åpenbart blasfemiske intensjoner, og påpeker at slike frittalende rebeller umulig kan tillates ferdsel blant sunne, lavmælte samfunnsborgere.
Knud Knutsen fra Gjøvik løper for å rekke bussen ned til byen. Han må til postkontoret for å få sendt en forsinket fødselsdagspresang til sin bror som nylig er fylt 45. Han tar ikke bilen denne dagen, da han er tom for bensin. Vedlagt med den innpakkede plateinnspillingen spekket med sterke låter fra bandet ”Vassendgutane”, er et brev hvor Knud gir uttrykk for både sine gratulasjoner og sin irritasjon over bensinprisenes eleverte nivå. Også dette har han rett til.
17. mai i det vredens år 1814 signeres Norges nylig vedtatte grunnlov på Eidsvoll i Akershus. Den er inspirert av både USAs uavhengighetserklæring fra 1776 og den franske revolusjonen i 1789 og bygger mye på de samme prinsipper som forestilles i disse to lands påfølgende konstitusjoner. I Kongeriket Norges nye grunnlov står det skrevet: ”Ytringsfrihed bør finde sted”.
Knud ser på nyhetene at Kristin Halvorsen tenker å øke skattenivået en smule for å kunne spytte i litt flere midler til norskopplæring for asylsøkere. Knud banner.
Den 10. Desember 1948 vedtok den tredje av de Forente Nasjoners generalforsamlinger Verdenserklæringen om Menneskerettighetene. I denne erklæringens artikkel nummer 19 står det skrevet at: ” Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser”.
At Knud har rett til å ytre sine personlige overbevisninger i saker som engasjerer ham, er i dag noe de fleste i Norge vil si seg enige i. Knud Knutsen nyter godt av det fantastiske begrep ”ytringsfrihet” er, og for det bør ingen klandre ham. Det er ikke selvsagt at Knud skal kunne korrespondere med sin bror angående mangler eller feil ved staten på den måten, og mange har ødslet med sin verdifulle svette og sitt varme blod for at han skal kunne få si at ”sosialister rævkjører dette landet”.
Faktisk så sent som i 1980 ble den for øvrig fantastiske filmen fra Monthy Python, ”Life of Brian”, forbudt vist på norske kinoer, og den ble kun tillatt igjen etter å ha blitt merket med ”dette er ikke en realistisk fremstilling av Jesu liv”. Definisjonen av ordet ”ytringsfrihet” innebærer friheten til å motta og gi informasjon på tvers av landegrenser uten innblanding fra myndigheter eller andre små bjørner, og sådan finnes det grunnlag for å påstå at ytringsfriheten heller ikke eksisterer fullverdig i dag i dette landet, og i hvert fall ikke gjorde det i 1980.
Men når man ser på hvilket pjatt ytringsfriheten i dag forsvarer, eller som forsvares i ytringsfrihetens navn, bør man vel kanskje prise seg lykkelig for at den utelukkende eksisterer i kontrollerte former, og at en som ytrer seg fullstendig fritt vil måtte tåle sanksjoner. Ta de mye omtalte Muhammed-karikaturene, for eksempel: En hver som har hatt religionsundervisning i sine grunnskoleår, og som fulgte tilstrekkelig med, vil kunne erindre hvordan islam ikke tillater avbildninger av Allah eller hans skaperverk. Går man så inn for å trykke en hånende karikaturtegning av muslimenes aller mest skattede ledestjerne, og attpåtil i en tid hvor forholdet øst kontra vest er heller labert fra før, vitner det enten om utilstrekkelig skjerpede sanser i religionstimene, eller om bevisst provokatoriske hensikter. Hvis det første er tilfellet, vil vedkommende som autoriserte trykkingen – etter min mening – uansett ikke være skikket som redaktør for et religiøst tidsskrift (tegningene ble trykket først i den kristne avisen ”Magazinet” i 2006), og hvis redaktøren bare er ute etter å provosere vil han befinne seg på samme nivå som de fundamentalistiske muslimer han er ute etter å sverte. Denne form for ytring skaper utelukkende storm og furore, og burde ikke forsvares.
Men vent nå litt... Sokrates’ spørsmålsstilling til de greske ungdommer skapte jo også storm og furore? Bør man ikke likevel forsvare hans mot og viljestyrke der han stod de athenske bjørnene midt imot, og trosset døden i ytringsfrihetens navn? Var ikke også han ute etter å provosere?
Slik kan man disputere frem og tilbake uten å finne et fullverdig svar; ytringsfriheten er og blir et dilemma! Det er såklart viktig at folk får gitt utløp for hva det enn måtte være de går og ruger på av psykologisk avfall, men som kjent bråker tomme tønner noe helt forferdelig. Og bråker man for mye vekker man nabolaget, og plutselig har en av nabobjørnene bæreløyve og da blir det nok ingen kjære mor for stakkars Knud Knutsen, den norske nordmann fra Norge.
Så fra et rent forsvarspolitisk ståsted, vil nok et lands befolkning i disse atomtider tjene på å lære seg å vurdere situasjonen på mer langsiktig basis, og kanskje veie sine ord og sine handlinger med større omhu. Av og til vil mot i brystet bli nødt til å se seg slått av vett i pannen. Sinte, fundamentalistiske, små bjørner er farlige uansett livssyn og uansett hvilke publiserte artikler eller karikaturer som gjør dem forbannede; og når de sinte, fundamentalistiske, små bjørnene får fatt på Bomben, da vil ikke ytringsfriheten stå den kjekke (eller provokatøren) bi.
Med mindre man er av idealisttypen som liker å falle for sverdhugg på bakgrunn av sine overbevisninger, da...
Jeg tror egentlig ikke Knud er dét. Knud, Kari og Ola er alle egentlig bare glade i å stå på ski, spise kvikklunsj og drikke mjød. De ønsker bare å kunne få nyte den særnorske kultur og natur uten å måtte dele den med - eller forandre den til fordel for - utlendinger. Til syvende og sist tror jeg ikke Knud ville gått i døden for karikaturtegningene eller for et politi uten hijab, men jeg tror han synes det er veldig greit å kunne gjemme seg bak ytringsfriheten der han sitter på datamaskinen sin og skriver sinte svar på liberale nettartikler, og bråker som den tønnen han er.
Ja, for visselig er han en tønne, og det har jeg heldigvis frihet til å ytre.
