Da en artikkel om månen og den første skåla med Crüsli Solfrokost var fordøyet tilstrekkelig, og den andre skål var halvtom, kom jeg over en artikkel om den altomfattende og konstante tyngdekraft, og hvordan denne nå ligger til revisjon hos de store eksperter. Deretter leste jeg at de har funnet en planet som innenfor rimelighetens grenser ikke burde eksistert, da den ligger alt for nær sin stjerne. Ekspertene ser seg derfor tvunget til å revurdere hvordan planetene lever. Det var dette som utløste morgenens tenkesesjon.
Jeg tenkte som sådan: Hvordan kan det ha seg at den naturfaglige vitenskap, som jo er i konstant utvikling, ble meg undervist som uransakelig og uforanderlig gjennom hele grunnskolen og endatil på videregående nivå? Da min klasse i fjor ble opplyst om stjerners dannelse i naturfagstimene, ble det faktum at de teorier vi ble belært i faktisk ikke er ufeilbarlige omhyggelig unngått av såvel lærebok som lektor. Hvis dette er et nasjonsomfattende fenomen, noe jeg mistenker, betyr det at de elever som har naturfag på den samme skolen om 20 år meget mulig vil lære helt andre og mer tidsriktige teorier enn dem mitt årskull formodentlig pugget.
Det er det samme med grammatikk. Det eiendomspronomen jeg innstuderte i min yngre ungdom omtales nå som et determinativ. Uheldigvis for meg ble denne reform innført etter at min grunnleggende grammatiske innføringsperiode var endt, og jeg vil sådan aldri bli undervist i hva et determinativ er med mindre jeg oppsøker kunnskapen på egenhånd. Det må jeg forresten minne meg selv på å gjøre en gang.
Denne statiske tilnærmingen til kunnskap som skolen har med sitt byråkrati og sine læringsmål leder altså til et generasjonsskille kunnskapsmessig, i og med at de som begynner i grunnskolen nå til høsten 2009 vil få et mer oppdatert grunnlag for sin videre dannelsesreise enn det dagens nyuteksaminerte videregående-elever har fått.
Skjønt, kan man egentlig klandre skolevesenet dets lærebøker for å leve i nuet? Nei, egentlig ikke. Men man kan klandre det for å imprentere det nevnte "nu" alt for godt i sine elever. I et samfunn som er i stadig utvikling må man utdanne generasjonene til å komme en ny fremtid i møte. Kildekritikk, kreativitet, refleksjon og vitenskapsfilosofi bør derfor stå sentralt og undervises på nye og mer spennende måter, slik at så mange som mulig løftes ut av den udynamiske encyclopediske tilnærmingen til de mange forskjellige vitenskaper som nå hersker i grunnskolen og på videregående.
Da alt dette var ferdigtenkt, oppdaget jeg at skålen på bordet foran meg atter var tom, og jeg gikk for å skylle den ren.
1 kommentar:
Sterkt enig. En meget vanlig feil mange gjør i sin tankegang er å sette utgangspunkt for att alt de har lært på skolen er riktig. Ikke mange innser at uansett hvilken informasjon du tar tak i kan den alltid forandre seg og kan godt være helt feil.
Dette skyldes nok at mennesker generelt har alt for stor tillit til det de ser og hører, noe jeg aldri har hatt selv. Skeptisisme er genialt i moderate doser, og føler dette må fortelles videre.
Legg inn en kommentar