søndag 13. juni 2010

Om kjærleiken, kjemien og komikken i det heile.

Det følgende er forsøkt skrevet på nynorsk. Bare så du vet det...


Det er den første euforien som gjer det. Den har skulda. Ei botnlaus kjensle av lukke, og det rasjonelle mennesket forsvinn inn i ei sjasminduftande, rosa tåke – gong på gong. Å vandra på skyer, seier ein. Å vere forelska. Og det er berre den første mageknipen som gjer det; Kriblinga ein kjenner akkurat der magen blir til bryst – i episenteret, på ein måte. Eit elles fornuftig menneske vil gå over stokk og stein for denne vesle kitlinga. Dette jordskjelvet. ”Kjærleiken,” seier ein, og svulmar.

Ho er altetande, forelskinga. Fortærar deg med hud og hår når ho grip deg. Andre instinkt og primærbehov bler stilt i skuggen. Kva er vel hunger? Kva er vel kroppsleg smerte i forhold? Det er ein sinnsjukdom og ein mani. Ein kan forsake alt verdsleg, berre ein får symje i dei djupe, svermande blå/grøne/brune litt lengre. Ein kan forsake alt for ei berøring. Det er berre ho. Det er berre  han. I heile verda, for evig.

I alle fall nokre månader. Forelskinga forrådar deg brått og utan omhug. Den er den viktigaste mageknipen i ditt liv - din einaste preokkupasjon, det einaste du tenkjer på dag og natt til endes. Men akk så flyktig. ”Eg elskar deg. Eg elskar deg. Eg elskar deg. Eg går til verdas ende for deg.” Ikkje meir. Ikkje no. ”Det er ikkje deg, det er meg…”

Ein digresjon: Har du nokon gong tenkt over at det du kjenner når du er forelska er akkurat det same som det du kjenner når du hatar nokon eller gruer deg for noko? Du berre assosierar kitlinga med noko anna. Det er ein hårfin balansegang her.

Det vil moglegvis verke kynisk av meg å seie dette, men det er berre kjemi. Eg las det i Illustrert Vitskap ein gong. Eg hugsar ikkje kva nummer eller kva årgang det dreier seg om, men eg hugsar innhaldet. Berre kjemi. Kitlinga, jordskjelvet, eimen av sjasmin; berre kjemi. Kjemi i forplantningas teneste, med utbreiing av menneskja som einaste målsetning. For å seie det enkelt: Forelskinga er det som skal sørgje for at folk har samleie med kvarandre, slik at dei får arvingar.  Og det er ein forbigåande sjukdom. Forelskinga er som alle andre kjemiske prosessar, og vil rimelegvis ta slutt på eit eller anna tidspunkt. Viss du ikkje sitt igjen med ein arving eller to før den tid, kan du og den eventuelle partneren din ha eit problem.

Jo, det er faktisk borna som avgjer. Eller snarare det familiære aspektet som born representerar. Forelskinga er berre preludiet – vorspielet, om ein vil. Etterpå kjem kjærleiken, eller ingenting i det heile, las eg i Illustrert Vitskap. Når forelskinga ikkje er meir, er det meininga at tomrommet skal fyllast av noko som skal knytte dei to elskande samen slik at dei skal kunne vise tilstrekkeleg omsorg for ungen (som naturen sjølvsagt går ut i frå at er blitt fødd, i all elskhugs namn), og danne familie. Me har namngitt det kjærleik, og assosierar det med å vere evig forelska. Verda vil førast bak ljoset.

Og kvifor ikkje? Det er så vedunderleg å drøyme om å elske som i Hollywood. Tenk å møte eit vakkert, mystisk menneske å gje seg hen til, som gjer seg sjølv tilbake og som seier ”Eg elskar deg. Eg elskar deg. Eg elskar deg. Eg går til verdas ende for deg.” Tenk å gjengjelde orda. Tenk å vakne tidleg kvar morgon og glane rett på sine eigne pustande, perspirerande hjertebank – sitt livs kjærleik – og vere viss på at ho eller han vil liggje der neste morgon òg. Tenk å måtte kjempe med seg sjølv for å kue vellysten som raser gjennom årene, og kokar blodet når ein tenkjer på kjærasten sin. At kvart einaste kyss er mot eit nydeleg bakteppe av storslagen natur, eller i eit tomt lagerrom med regn på rutene, eller føre ein knitrande peis. Tenk å elske som i Hollywood. Tenk å leve lukkeleg alle sine dagar.

 Slike scenario er det dei fortvila valentinsdagslavane drøymer seg vekk i, før dei går ut og er trulause og signerer skilsmissepapir på anonyme advokatkontor. ”Kjærleiken,” seier ein feilaktig, og hoppar frå ei bru. Eg veit ikkje kor mange liv ”kjærleiken” har på samvitet, men i ljos av at ideen om kjærleik strekk seg over, og rører ved, heile verdshistoria, kan det ikkje vere få. Ganske ironisk, i grunn; ein av naturens mest utspekulerte måtar å halde eit lite born i live på, bler kjelde til båe sjalusi, depresjon og drap i møte med menneskekulturen og menneskja si uslåelege evne til å overdramatisere og misoppfatte alt. Alt av di ideen om det perfekte finns, og utnyttast med stor økonomisk gevinst av somme, men det perfekte sjølv ikkje eksisterar.  
    
Eit par kjensgjerningar og ei fråge: Forelsking og kjærleik er ikkje det same. Det som skjer i Hollywood, skjer som regel berre i Hollywood. Kan me ikkje berre vere glade i kvarandre, og slutte og grine?

Eg seier ikkje nødvendigvis at det finst ein skapar; Eg vil ikkje påskryte meg empirisk erverva kjennskap til ein verdsdesignar med stor forbokstav og ei detaljert planteikning. Men skulle eit slikt vesen eksistere på tross av mi jordlege fåkunne, vil eg nytte høvet til å gratulera vedkommande. Kjærleiken kan ikkje karakteriserast som noko anna enn ein genistrek. I sanning eit av dei  mest innovative tilskota til skaparverket. Eit fenomen som utgjer seg for å vere noko vakkert og eventyraktig som skal foreine menneskja, men som eigentleg berre er meint for å halde folketalet i hevd, og som i så stort omfang leder velmeinande personar ut i villreie og desperasjon, men slipp unna med det fordi udåden kamuflerast bak mjuke kinn, rosa skyer, kosebamsar, bankande hjarter og våte kyss… eg trur kan hende me står ovanfor den mest gjennomtenkte og vondskapsfulle spøken i verdshistoria. Kan ein gjere anna enn å applaudere? 

Bravo!


(Legg igjen en kommentar hvis du oppdaget feilaktig språkføring, grammatikkfeil og dess like)