Ken Robinson om skoleverket og kreativitet.

Bare for å følge opp på det forrige innlegget: du som ikke allerede har fått med deg denne veldig overbevisende talen til Sir Ken Robinson om kreativitet og hvordan skolen utdanner barn ut av den, sett av et kvarters tid til å se videoen jeg kommer til å henvise deg til om omtrent tre strakser.

1 straks.

2 straks.

Frokostfilosofering om de nære ting.

Her om dagen kom jeg til å tenke på en ting mens jeg satt og spise frokost. Jeg pleier ikke tenke under frokostspising, men gjorde et unntak denne morgenen (eller formiddagen, avhengig av hvilken generasjon du tilhører, og hvilket forhold du har til sommerferien). Jeg grunnet unntakstilstanden i at jeg på min vei til frokostbordet oppdaget et splitter nytt nummer av "Illustrert Vitenskap", som formelig lå og ropte på meg. Lett påvirkelig for manipulasjon som jeg er (især fra ropende magasiner), kastet jeg meg over bladet og frokostblandingen med like stor iver. Jeg hungret etter kunnskap og karbohydrater.

Da en artikkel om månen og den første skåla med Crüsli Solfrokost var fordøyet tilstrekkelig, og den andre skål var halvtom, kom jeg over en artikkel om den altomfattende og konstante tyngdekraft, og hvordan denne nå ligger til revisjon hos de store eksperter. Deretter leste jeg at de har funnet en planet som innenfor rimelighetens grenser ikke burde eksistert, da den ligger alt for nær sin stjerne. Ekspertene ser seg derfor tvunget til å revurdere hvordan planetene lever. Det var dette som utløste morgenens tenkesesjon.

Jeg tenkte som sådan: Hvordan kan det ha seg at den naturfaglige vitenskap, som jo er i konstant utvikling, ble meg undervist som uransakelig og uforanderlig gjennom hele grunnskolen og endatil på videregående nivå? Da min klasse i fjor ble opplyst om stjerners dannelse i naturfagstimene, ble det faktum at de teorier vi ble belært i faktisk ikke er ufeilbarlige omhyggelig unngått av såvel lærebok som lektor. Hvis dette er et nasjonsomfattende fenomen, noe jeg mistenker, betyr det at de elever som har naturfag på den samme skolen om 20 år meget mulig vil lære helt andre og mer tidsriktige teorier enn dem mitt årskull formodentlig pugget.

Det er det samme med grammatikk. Det eiendomspronomen jeg innstuderte i min yngre ungdom omtales nå som et determinativ. Uheldigvis for meg ble denne reform innført etter at min grunnleggende grammatiske innføringsperiode var endt, og jeg vil sådan aldri bli undervist i hva et determinativ er med mindre jeg oppsøker kunnskapen på egenhånd. Det må jeg forresten minne meg selv på å gjøre en gang.

Denne statiske tilnærmingen til kunnskap som skolen har med sitt byråkrati og sine læringsmål leder altså til et generasjonsskille kunnskapsmessig, i og med at de som begynner i grunnskolen nå til høsten 2009 vil få et mer oppdatert grunnlag for sin videre dannelsesreise enn det dagens nyuteksaminerte videregående-elever har fått.

Skjønt, kan man egentlig klandre skolevesenet dets lærebøker for å leve i nuet? Nei, egentlig ikke. Men man kan klandre det for å imprentere det nevnte "nu" alt for godt i sine elever. I et samfunn som er i stadig utvikling må man utdanne generasjonene til å komme en ny fremtid i møte. Kildekritikk, kreativitet, refleksjon og vitenskapsfilosofi bør derfor stå sentralt og undervises på nye og mer spennende måter, slik at så mange som mulig løftes ut av den udynamiske encyclopediske tilnærmingen til de mange forskjellige vitenskaper som nå hersker i grunnskolen og på videregående.

Da alt dette var ferdigtenkt, oppdaget jeg at skålen på bordet foran meg atter var tom, og jeg gikk for å skylle den ren.

Kunsten å være kreativ

Innovasjon er blitt et viktig begrep den siste tiden. I alle aviser lyses det ut stillinger i anerkjente bedrifter, og alle søker de innovative, kreative mennesker. Skjønt, det er ikke originalitet som her søkes. Innovasjon forbindes ikke i denne sammenhengen med oppfinnelsen av hjulet, kruttet, kokainet eller annet samfunnsgagnende, nei – det er kreativitet i ordnede, skolerte former som etterlyses. De virkelig kreative, innovative individer vil sjeldent bli autorisert adgang til statshemmeligheter og lukkede arkiver. Det ville jo tatt seg bra ut om StatoilHydros nye, kreative administrerende direktør plutselig fant det for godt å ikle seg kjortel, la skjegget gro og innlede alle styremøter med meditasjon, yoga og jak-melk. Nei, skal du jobbe med de store gutta, er det best for deg at det mest kreative du gjør er å finne en litt mer kostnadsvennlig måte å tjene mer penger på. Legg forresten merke til det uhyre originale navnevalget Statoil og Hydro gjorde i forbindelse med sammenslåingen av de to konsernene, og noter deg også den utrolig oppfinnsomme ”kreativ person”-stereotypen jeg slo til med i forrige setning.

Nei, det er ikke lett å være nyskapende i dagens samfunn, og især ikke innen de såkalte kreative og estetiske fag. Det meste av sjokkerende omveltninger er allerede skjedd innen kunsten, og kreativitet vil ikke lenger være synonymt med grensesprening, da de fleste grenser allerede er overtrådt innen kunst og musikk. Det ekstreme er ikke lenger originalt. Selv om det kanskje ikke er direkte stuerent med støyimprovisasjon, satanistisk rockemusikk eller pornografisk billedkunst, er det ikke lenger nyskapende heller. De såkalte kunstnere hevder de tøyer grenser og tester samfunnet, men det ligger i dag intet av rebelsk verdi i produksjon av nevnte kunstformer. Vi har sett det før, blitt provosert av det før, skrevet sinte avisinnlegg om det før. Publikum er rett og slett blitt vant til det nyskapende, og det nyskapende er derfor ikke lenger nytt. Det er et paradoks, men å lage antidogmatisk kunst er blitt den største kunstneriske klisjé.

Det er forresten synd at så mange av dagens kunstnere i sin higen etter anerkjennelse og berømmelse utelukkende lager kunst med hensikt å sprenge grenser. Det resulterer i en kunstscene i hovedsak preget av avsagede kjønnsorganer, avføring og diverse lignende snadder, noe som - i tillegg til å være uoriginalt - igjen fører til en stigmatisering av kunstnere blant det allmenne publikum. I stedet for det nærmest helliggjorte kunstnergeni man så for seg på 1800-tallet, vil dagens publikum se på den såkalte ”kunsteliten” med himlende øye. Den gjengse sofasliter vil i dag prioritere en hvilken som helst såpeserie ovenfor en nyoppsetning av et Hamsun-stykke, på bakgrunn av den fatale fordom at stykket sikkert vil være uforståelig, kjedelig og utilgjengelig for den gemene hop. Dette mønsteret kommer av den tidligere nevnte lysten noen kunstnere har til å være originale. Denne lysten overstyrer alt annet, og medfører ikke vakre verker man kan fortape seg i, men (og det smerter meg å si dette) regelrett uoppfinnsom dritt; kruseduller og en penis på hvitt lerret med en eller annen sær tittel inngravert på en sølvplakett som er skrudd inn i veggen nedenfor rammen. Noe eksistensielt noe, såklart. Kanskje: ”Mann”...

Nå bør det nevnes at det ikke er et flertall av kunstnere som lager denne kontroversielle (men likevel ikke grensesprengende) dritten. Det er her snakk om en minoritet som ødelegger markedet for resten av kunstnerne. For det er selvfølgelig denne ”vågale” kunsten mediene griper fatt i når de gidder. Når det i Godkveld Norge en sjelden gang snakkes om mer høyverdig rekreasjon enn ”Paradise Hotel”, da er det ikke det siste verket av samtidskomponist Arvo Pärt som diskuteres, men en eller annen tilfeldig ekspornostjernes nye kunstprosjekt som går ut på å rulle seg naken over et lerret med de edlere deler dyppet i rødmaling. Og i denne kjensgjerning ligger ondets rot.

Folk flest gidder nemlig ikke lenger å ferdes unødvendig mye utenfor hjemmets fire vegger for å få sin daglige dose kultur, og ikke behøver de det heller, nå som romalderens virkelige vidunder, fargefjernsynet, er blitt allemannseie. Hurtigmat fra en bod på et nærliggende gatehjørne og hurtigkultur servert rett hjem til stua via satellitt, kabel og et folkekjært digitalt bakkenett; mulighetene er uendelige for den som vet å bruke fjernkontrollen og telefonen. Denne utvikingen er dramatisk for de mindre kommersielle kunstformer, da televisjonsselskapenes drift for det meste står og faller på det kapitalistiske grunnprinsipp om marked og etterspørsel, og derfor baserer seg på det folk flest vil ha: lett fordøyelig underholdning med tilstrekkelig nakenhet og banning, samt rikelig med reklamepauser i programmet som kan benyttes av seeren til henting av forfriskninger. Det er altså disse overfladiske medier som mer eller mindre kontrollerer det inntrykk menigmann får av den u-televisert kunst. Og siden grunne mediers vinkling gjerne er grunn, sier det seg selv at det ikke er en veldig reflektert presentasjon av kunsten man får gjennom TV. Ergo: kjønnsorganer.

Det finnes selvsagt unntak. En del reklamefrie kanaler sender fremdeles oppbyggelige kulturprogrammer, men disse kanalene står i faresonen, særlig nå som det nærmer seg stortingsvalg. Sjansen er nemlig uhyggelig stor for at vi kan sitte igjen med en regjering frontet av Fremskrittspartiet etter september måned dette vredens år 2009, og dette regjeringsskifte vil ikke akkurat gjøre det lettere å vedlikeholde et kreativt kulturliv her til lands. Frps kulturpolitikk går nemlig i hovedsak ut på å motarbeide det disse folkets munner kaller elitekultur, det vil si kunstformer som krever et visst refleksjonsnivå av publikum og som ikke automatisk involverer telefonavstemninger. Denne misjon aktes fullbyrdet ved i enda større grad å la medier styres av de kapitalistiske prinsipper, og tv-lisensen skal avskaffes til fordel for et reklamefinansiert NRK. Vi vil altså få en rikskringkasting som tvinges ytterligere i kne av de kommersielle krefter, og antagelig vil også NRK etter hvert måtte selge sin sjel til ukulturen for å kunne sameksistere med de allerede sjelsprostituerte kanaler. Akk, skal kunsten intet fristed finne blant de utallige realityserier og mobilringetonereklamer?

Men, for å vende tilbake til det med kunst og originalitet igjen, så bør det også nevnes at til og med avsagde kroppsdeler kan kvalifisere som fullverdig kunst hvis det er gjort på tilstrekkelig smakfullt vis, og hvis verket har noe verdifullt å formidle. Men det vil likevel ikke være noe utpreget originalt ved kunst av en slik karakter; det er blitt gjort før. Det meste, om ikke alt, er blitt gjort før. Å skulle bane vei for nye kunstepoker i dagens globaliserte samfunn vil være som å hoppe etter tusen Wirkolaer!

Likevel er ikke kunsten død. Tar man seg tid og ser etter, finner man et blomstrende kulturliv i Norge og verden forøvrig som nyter godt av mulighetene som åpner seg som følge av globaliseringen og internettets inntog. Revolusjoner skjer ikke like hyppig som de gjorde i forrige århundre, men de skjer i det små. Særlig innen musikken opplever man en voldsom vitalitet blant unge utøvere som tar arven fra de forhenværende musikergenerasjoner i egne hender, og omformer den til sin egen. Gammel og ny musikktradisjon fusjoneres, vestlig og østlig kultur møtes vennskapelig i kunstens navn og alt sammen ligger tilgjengelig for Gud og hvermann på verdensveven. Internettsider som Youtube, Myspace og Facebook bidrar alle til kunstens videre eksistens, og blir et arnested for nye kunstnere. Internettet er vanskelig å sensurere, og sådan vil den kunstneriske frihet bevares. Musikere er ikke lenger avhengig av store, onde plateselskaper for å få brakt kunsten sin ut til publikum, og billedkunstnere rister av seg gallerienes jernlenker.

Så selv om fjernsynet svikter og henfaller til total kommers, vil kunstnergeniene og andre kulturentusiaster – om de bare tar seg tid til å studere datamaskinens mysterier – fremdeles kunne skinne gjennom det allvitende, frie og verdensomfattende internett. Hurra!