Fem hundre og trettini år før vår tidsregning krysset persiske kong Kyros II elven Eufrat, og gikk med sin hær inn i byen Babel. Hans inntog møtte liten eller ingen motstand, og like etter invasjonen erklærte han seg for konge av både Babel, Sumer og Akkad. Så gjorde kong Kyros noe eiendommelig: på en leirkrukke lot han inngravere en proklamasjon som garanterte hans nylig innvidde undersåtter både religionsfrihet, likestilling og et liv fritt for slavehandel. Verdens første menneskerettighetserklæring var skrevet!
Godt over to tusen år senere sitter det en norsk nordmann og blogger om et Norge for nordmenn, før han logger seg inn på facebook-profilen sin hvor han med tre nonsjalante klikk knytter sitt navn til en gruppe som har til hensikt å vise sin avsky for den drastiske – og åpenbart meget omfattende snikislamiseringen Norge opplever. Han har rett til dette.
Tre hundre og nittini år før vår tidsregning tømmer den greske filosofen Sokrates et giftbeger. Til dette var han dømt av den athenske folkeforsamling for sinte bjørner på grunnlag av å ha ”fordervet ungdommen” med sine uutgrunnelige spørsmål, sin blasfemi og sin retorikk. Han tømmer begeret selv om han har mulighet til flukt, og tar sin død av det, og blir sådan ved denne symbolske handling en av ytringsfrihetens første martyrer.
I sin dagligstue på Gjøvik sitter vår norske helt nå og leser morgenens eksemplar av Oppland Arbeiderblad. Han leser om en statoil-stasjon som er blitt bestjålet, og mumler halvt til sin kone, men mest til seg selv: ”send dem hjem hele hurven, så slipper vi sånt...” . Han har rett til dette.
Omtrent tretti år etter vår tidsregnings spede begynnelse blir jødiske Jesus av Nasaret naglet til et trekors av romerske soldater. Han blir hånet og latterliggjort, og lider en langsom død hengende på dette romerske avrettingsverktøy. Bjørnene rettferdiggjør drapet med å påpeke Jesu åpenbart blasfemiske intensjoner, og påpeker at slike frittalende rebeller umulig kan tillates ferdsel blant sunne, lavmælte samfunnsborgere.
Knud Knutsen fra Gjøvik løper for å rekke bussen ned til byen. Han må til postkontoret for å få sendt en forsinket fødselsdagspresang til sin bror som nylig er fylt 45. Han tar ikke bilen denne dagen, da han er tom for bensin. Vedlagt med den innpakkede plateinnspillingen spekket med sterke låter fra bandet ”Vassendgutane”, er et brev hvor Knud gir uttrykk for både sine gratulasjoner og sin irritasjon over bensinprisenes eleverte nivå. Også dette har han rett til.
17. mai i det vredens år 1814 signeres Norges nylig vedtatte grunnlov på Eidsvoll i Akershus. Den er inspirert av både USAs uavhengighetserklæring fra 1776 og den franske revolusjonen i 1789 og bygger mye på de samme prinsipper som forestilles i disse to lands påfølgende konstitusjoner. I Kongeriket Norges nye grunnlov står det skrevet: ”Ytringsfrihed bør finde sted”.
Knud ser på nyhetene at Kristin Halvorsen tenker å øke skattenivået en smule for å kunne spytte i litt flere midler til norskopplæring for asylsøkere. Knud banner.
Den 10. Desember 1948 vedtok den tredje av de Forente Nasjoners generalforsamlinger Verdenserklæringen om Menneskerettighetene. I denne erklæringens artikkel nummer 19 står det skrevet at: ” Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser”.
At Knud har rett til å ytre sine personlige overbevisninger i saker som engasjerer ham, er i dag noe de fleste i Norge vil si seg enige i. Knud Knutsen nyter godt av det fantastiske begrep ”ytringsfrihet” er, og for det bør ingen klandre ham. Det er ikke selvsagt at Knud skal kunne korrespondere med sin bror angående mangler eller feil ved staten på den måten, og mange har ødslet med sin verdifulle svette og sitt varme blod for at han skal kunne få si at ”sosialister rævkjører dette landet”.
Faktisk så sent som i 1980 ble den for øvrig fantastiske filmen fra Monthy Python, ”Life of Brian”, forbudt vist på norske kinoer, og den ble kun tillatt igjen etter å ha blitt merket med ”dette er ikke en realistisk fremstilling av Jesu liv”. Definisjonen av ordet ”ytringsfrihet” innebærer friheten til å motta og gi informasjon på tvers av landegrenser uten innblanding fra myndigheter eller andre små bjørner, og sådan finnes det grunnlag for å påstå at ytringsfriheten heller ikke eksisterer fullverdig i dag i dette landet, og i hvert fall ikke gjorde det i 1980.
Men når man ser på hvilket pjatt ytringsfriheten i dag forsvarer, eller som forsvares i ytringsfrihetens navn, bør man vel kanskje prise seg lykkelig for at den utelukkende eksisterer i kontrollerte former, og at en som ytrer seg fullstendig fritt vil måtte tåle sanksjoner. Ta de mye omtalte Muhammed-karikaturene, for eksempel: En hver som har hatt religionsundervisning i sine grunnskoleår, og som fulgte tilstrekkelig med, vil kunne erindre hvordan islam ikke tillater avbildninger av Allah eller hans skaperverk. Går man så inn for å trykke en hånende karikaturtegning av muslimenes aller mest skattede ledestjerne, og attpåtil i en tid hvor forholdet øst kontra vest er heller labert fra før, vitner det enten om utilstrekkelig skjerpede sanser i religionstimene, eller om bevisst provokatoriske hensikter. Hvis det første er tilfellet, vil vedkommende som autoriserte trykkingen – etter min mening – uansett ikke være skikket som redaktør for et religiøst tidsskrift (tegningene ble trykket først i den kristne avisen ”Magazinet” i 2006), og hvis redaktøren bare er ute etter å provosere vil han befinne seg på samme nivå som de fundamentalistiske muslimer han er ute etter å sverte. Denne form for ytring skaper utelukkende storm og furore, og burde ikke forsvares.
Men vent nå litt... Sokrates’ spørsmålsstilling til de greske ungdommer skapte jo også storm og furore? Bør man ikke likevel forsvare hans mot og viljestyrke der han stod de athenske bjørnene midt imot, og trosset døden i ytringsfrihetens navn? Var ikke også han ute etter å provosere?
Slik kan man disputere frem og tilbake uten å finne et fullverdig svar; ytringsfriheten er og blir et dilemma! Det er såklart viktig at folk får gitt utløp for hva det enn måtte være de går og ruger på av psykologisk avfall, men som kjent bråker tomme tønner noe helt forferdelig. Og bråker man for mye vekker man nabolaget, og plutselig har en av nabobjørnene bæreløyve og da blir det nok ingen kjære mor for stakkars Knud Knutsen, den norske nordmann fra Norge.
Så fra et rent forsvarspolitisk ståsted, vil nok et lands befolkning i disse atomtider tjene på å lære seg å vurdere situasjonen på mer langsiktig basis, og kanskje veie sine ord og sine handlinger med større omhu. Av og til vil mot i brystet bli nødt til å se seg slått av vett i pannen. Sinte, fundamentalistiske, små bjørner er farlige uansett livssyn og uansett hvilke publiserte artikler eller karikaturer som gjør dem forbannede; og når de sinte, fundamentalistiske, små bjørnene får fatt på Bomben, da vil ikke ytringsfriheten stå den kjekke (eller provokatøren) bi.
Med mindre man er av idealisttypen som liker å falle for sverdhugg på bakgrunn av sine overbevisninger, da...
Jeg tror egentlig ikke Knud er dét. Knud, Kari og Ola er alle egentlig bare glade i å stå på ski, spise kvikklunsj og drikke mjød. De ønsker bare å kunne få nyte den særnorske kultur og natur uten å måtte dele den med - eller forandre den til fordel for - utlendinger. Til syvende og sist tror jeg ikke Knud ville gått i døden for karikaturtegningene eller for et politi uten hijab, men jeg tror han synes det er veldig greit å kunne gjemme seg bak ytringsfriheten der han sitter på datamaskinen sin og skriver sinte svar på liberale nettartikler, og bråker som den tønnen han er.
Ja, for visselig er han en tønne, og det har jeg heldigvis frihet til å ytre.
