Bare fem minutter til, da...

Akk, hvor meget ondt skal ikke tilfalle oss i dette korte åndedrag der kalles Liv? Nu, når øynenes lokk endelig har omfavnet og vedkjent seg den langsomme puls antydet av normaltidens taktstokk, bydes de igjen å løsrive seg fra rytmen i denne klokkens symfoni, og hengi seg til en ny taktart. Visselig har Sommer på ny avløst den aldrende herr Vinter - skjønt, ikke med sin varme og sine juninetters ynde: det er bare Tiden som ved denne tradisjonelle stafettveksling har tilegnet seg et nytt prefiks, og sådan frarøvet oss dødelige en times slummer...

...men fingre fryser fremdeles på vei til undervisningsanstalten.

Eksklamasjonsreformasjon

Jeg er irritert i dag, og det er Skolen sin skyld. 

Det beviser at jeg fremdeles er ung, og fremdeles mer eller mindre fanget i Utdanningens blyantskarpe klør. Det beviser at jeg er elev.  

Elever i dag tar nemlig snarlig irritasjonen fatt, skulle Skolen bli et tema til diskusjon, og er som regel ikke redde for å uttrykke sin frustrasjon - i alle fall ikke blant sine egne. Skulle du en dag plutselig oppdage at du befant deg mer eller mindre sammen med en gruppe tenåringer på et typisk tenårings-sted, la oss si et kjøpesenter, ville du uten tvil kunne oppfatte - innimellom all banningen og pøbelbedrivingen, og, i noen tilfeller, i sammenheng med den - utsagn av negativ karakter rettet mot Skolen og dens u-kulhet. Eksklamasjoner av typen "Faen i Helvete, Skolen er dritt", "læreren min er en tosk" eller "AaAaAARghhgrrlAaah... LEKSER!!!" vil forekomme hyppig i en typisk tenårings-samtale, og mange Voksne vil avfeie fenomenet som umodenhet og mangel på respekt for barna i Afrika som ikke alltid FÅR en utdanning en gang, dakaj små. 

Likevel er ikke frustrasjonen alltid umoden og ugrunnet; i noen tilfeller ligger det et ektefølt engasjement til grunne for en slik vulgær språkbruk, nemlig det politiske. Så snart man har politisk dekning for sin irritasjon, vil obskøniteter og blogginnlegg være tillatt. Og derfor vil jeg nu "blogge".

Jeg liker nemlig ikke "kunnskapsløftet". Jeg er meget irritert på det. Det gir meg lyst til å bryte ut i både den ene og den andre eksklamasjon. "Inni heite, de gir oss så mange prøver at jeg får lyst å avslutte denne setningen med et vulgært eksklamasjonshelvete," vil jeg rope. Når jeg tenker på hvordan politikerne faktisk presterte å vedta at all kunnskap, inkludert den praktiske ferdighet, er teoretisk kunnskap, forbauser jeg meg selv med hvor mange usømmelige ord jeg faktisk har lagret inni mitt å-så-kunnskapsløftede hode. 

Nei, men seriøst folkens:

Det eneste denne reformen løfter, hever og eleverer, er tenåringenes fortvilte rop der de sitter begravet i et berg av lekser og dårlig forfattede lærebøker mens de forsøker å peile inn når neste geografiprøve er, og deretter finne ut om den kolliderer med teoriprøven i gym eller med leksehøringen i tysk. Det forkynnes høylytt fra departementet om "sluttkompetanse" og "læringsmål", men for de stakkars pøbler som må utsettes for denne pompøse læreplan blir "læringsmål" synonymt med umenneskelige mengder prøvepugging, og "sluttkompetanse" følelsen man får når man står på en muntlig eksamen og har glemt alt man pugget så iherdig om Wergeland til den prøven før jul...  

Kunnskapsløftet legger opp til en læringsprosess forbunnet med stress og tidspress, og vil - om politikernes i det hele tatt VILLE utdanne de kommende generasjoner - fungere mot sin hensikt, og for det meste lære ungdommen nye irritasjonseksklamasjoner og nye måter å unnskylde hvorfor leksene ikke ble levert i tide. 

"HVOR ER LEKSENE DINE, JAN?"

"å faen i hælve...æh, de ble meg frastjålet av en snikmuslim, Lærer!"

 Dette er virkelig ikke måten å sikre oss en framtid dominert av opplyste mennesker med ro i sinnet og fred i hjertet...for faen.