Bare fem minutter til, da...

Akk, hvor meget ondt skal ikke tilfalle oss i dette korte åndedrag der kalles Liv? Nu, når øynenes lokk endelig har omfavnet og vedkjent seg den langsomme puls antydet av normaltidens taktstokk, bydes de igjen å løsrive seg fra rytmen i denne klokkens symfoni, og hengi seg til en ny taktart. Visselig har Sommer på ny avløst den aldrende herr Vinter - skjønt, ikke med sin varme og sine juninetters ynde: det er bare Tiden som ved denne tradisjonelle stafettveksling har tilegnet seg et nytt prefiks, og sådan frarøvet oss dødelige en times slummer...

...men fingre fryser fremdeles på vei til undervisningsanstalten.